Search This Blog

Thursday, July 9, 2009

Flere CDer

Yppah - They Know What Ghosts Know (2008)



Spennende elektronisk rock dette her. Jeg husker jeg hørte låta Gumball Machine Weekend på Harald Are Lund for lenge siden, en skikkelig knallsang. Skikkelig deilig og avslappende. Det er uten tvil den beste sangen på albumet. Musikken minner litt om Dosh og The Bongolian, dersom du har hørt dem. Låt nr 10, Bobbie Joe Wilson, er også en av de beste sangene. Kul rytme og melodi. Ellers egner de andre sangene seg mer som bakgrunnsmusikk. Karakter: 7,5/10

Snake and Jet's Amazing Bullit Band - X-Ray Spirit (2008)



Dette danske bandet her låter ganske så kult. Allerede fra første sang får du et inntrykk av hvor kul plate du har i vente. Det låter som en blanding av Gorillaz, The Go! Team og The Low Frequency in Stereo. De fleste sangene er skikkelig kule, sangene er varierte, noe som danner et godt helhetsbilde av albumet. Dessverre tror jeg at jeg kan bli fort lei av det. Karakter: 7,5/10.

True Widow - True Widow (2008)



Litt kjedelig cover synes jeg egentlig, men. Ved første lytt gjennom albumet syntes jeg alt låt skikkelig tøft og mørkt. Ved tredje og fjerde gjennomlytting innser jeg at det blir litt platt og litt kjedelig. Dette er shoegaze, slowcore/sadcore, ligner litt på en blanding av Calla og Low. Mørk, uavansert rock. De beste låtene er Duelist, Sunday Driver og Mesh Mash. De fleste sangene er greie, men det blir litt for lite variasjon, litt for lite trøkk. Karakter: 6,5/10

Ny dom 16.01.10:
Mitt beste kjøpt 2009. Da jeg anmeldte det første gangen hadde jeg hørt gjennom albumet 3-4 ganger. Nå, 10 gjennomganger senere føler jeg albumet svever mye bedre. Sangene har blitt sterkere og jeg blir aldri lei av dem.
Karakter: 9/10

Daturah - Daturah (2005)



Disse tyskerne har blitt en av favoritt postrock bandene mine. Mye av grunnen skyldes uten tvil åpningssporet Shoal. Det er ikke få ganger jeg har fått frysninger nedover ryggen av å høre denne. 16 minutter lang sang, som bygger seg opp og eksploderer i støy og vakre melodier midt i og på slutten, slik som postrocksanger vanligvis gjør. Hva er det som skiller Daturah fra Explosions in the Sky, Red Sparrows og lignende artister? Neimen om jeg egentlig vet. Mulig de bare virkelig traff spikern med Shoal. Det er nemlig den sangen som gir albumet nesten toppkarakter fra meg. De to neste sangene (det er tre sanger totalt) er gode, men ikke så gode at de gjør albumet til en tier. Karakter: 9/10.

The Physics of Meaning - Snake Charmer and Destiny at the Stroke of Midnight (2008)



Bare ved å se på coveret, navnet på albumet og høre gjennom den vakre fiolinintroen til dette albumet gir meg et inntrykk av at jeg har noe dystert og skikkelig spennende i vente. Dessverre viser det seg at det ikke helt er det. Låt nr 2 starter tøft, men det tøffe blir fort litt rart når vokalisten plutselig kommer inn og synger "Wake up" flere ganger, mens han hakker med stemmen, slik at det blir "wake uuuuuu p, and make your dreams come true...". Skikkelig kult fiolinparti midt i sangen da. Noen av låtene minner litt om Motorpsycho, andre litt om Muse, men resultatet blir ikke helt som jeg hadde forventet. Det kunne godt ha vært mer fiolinsoloer (kanskje med trommer) i bakgrunnen for min del. Veldig fin fiolin outro.
Karakter: 6/10.

Arbouretum - Song of the Pearl (2009)



Dette er det andre albumet fra denne gruppa, og det forrige - Rites of Uncovering, likte jeg særdeles godt. Derfor var forventningen til denne skyhøy. Forrige gang jeg skrev om Arbouretum skrev jeg at det minnet litt om Bonnie "Prince" Billie, og det gjør det nå også, bare med enda tøffere gitar og mer psykedelisk. False Spring åpner sterkt med nydlig vokal og spilling. Låta tar av på slutten med en eksplosjon av trommer og gitar. De fleste sangene er gode, men jeg savner flere tøffe gitarsoloer som det var på det første albumet. Jeg merker tydelig at Song of the Pearl er noe svakere enn Rites of Uncovering. Karakter: 7,5/10.

No comments: